No

  Midtgangen føltes lengre enn den hadde gjort under prøven dagen før. Da hadde jeg gått den med

  Ingrid ble stående et øyeblikk med hånden på stolryggen. Hun hadde sett Olav sitte ved det bordet

  Arne lukket hånden rundt armbåndet. Og utenfor kunne regnet falle så hardt det ville.

  Ingen lo lenger. Det var det første Sofie la merke til. For bare noen sekunder siden hadde latteren

  Lars lo først. Ikke fordi noe var morsomt. Det var et kort, hardt lite pust av en latter, den

  De lo lavt da en åtti år gammel kvinne kom inn på scenen med stokk. Så begynte hun å synge, og

  Hele salen trodde gutten hadde kommet for å tigge. Så gikk han bort til jenta i rullestolen og

  Jonas sto fortsatt med armene i kors. Han hadde ikke sagt det høyt. Ikke ropt. Ikke trampet i

  Henrik sto med gaveesken i hånden uten å åpne den. Hagen var stille. Ikke den fine, forventningsfulle

  Stillheten i salen ble ikke brutt med én gang. Ingen lo. Ingen hvisket. Selv reporterne, som vanligvis